Underdekning av undervisningspersonell i år 2020 på ca. 11.000 lærere, underdekning på helsepersonell i år 2035 kan bli hele 136.000 årsverk, i 2020 skal Norge ha en halv million flere innbyggere enn i dag og i 2030 skal vi være ytterligere en halv million! Disse tallene innebærer at samfunnet Norge i 2030 har en mengde utfordringer som skal håndteres! Hvordan skal samfunnet klare å ta vare på unge og gamle i framtidens underskudd på kvalifisert arbeidskraft, hvordan utnytte ressursene slik at underdekningen på arbeidskraft blir minimalisert. Svaret kan ligge på flere plan og nivå, for eksempel ved å gjøre yrkene mer attraktive gjennom økte lønninger, flere velferdsgoder eller mer interessante arbeidsoppgaver. Selv om at det sikkert nok kan gjøres mange grep for å tiltrekke seg flere arbeidstakere tror vi ikke nevnte tiltak er nok i seg selv, det synes også ganske åpenbart at teknologiutvikling står sentralt som løsning på mange av våre felles utfordringer.

Det er likevel ikke slik at innføring av teknologi er enkelt, det er ikke bare å si “vær så god, her har du et hjelpemiddel som vil gi elever og studenter stor nytte!”. Samspillet teknologi, samfunn og organisasjon virker å være et komplisert samspill, det er ingen automatikk i at ny teknologi tas i bruk umiddelbart i samfunnet og organisasjoner, og det er heller ikke gitt at endringer i samfunnet og organisasjoner automatisk adopteres i teknologien

Teknologiutviklingen går svært raskt, spesielt innen ikt er tempoet så høyt at det er vanskelig å orientere seg. Hastigheten endrer vilkårene for bransjer og institusjoner på svært kort tid. Det er også slik at teknologien spres på kort tid, uavhengig av landegrensene. Teknologiutviklingen påvirker både samfunnsutviklingen og den økonomiske utviklingen. Utviklingen virker også direkte inn på folks hverdag for eksempel gjennom tilbud av nye typer digitale tjenester.
:
Samfunnet endres sammen med teknologiutviklingen. Eksempelvis er det i dag mulig, i praksis for hvem som helst, å publisere innhold som kan distribueres til hele verden. Det er også slik at det er vanskelig å fjerne informasjon fra det nye nettsamfunnet. Når det først er tilgjengelig på internett så er det stor sannsynlighet for at det vil være der i all framtid.

Med teknologiutvikling endres også organisasjoners (offentlig forvaltning, frivillige og bedrifter) måte å operere og virke på. Trenden ser ut til å være flatere organisasjonsform og økt nettverksbygging, og ikke minst ser man et større fokus på den enkeltes personlige læringsnettverk! Det er en forholdsvis mange teknologier som for tiden utfordrer dagens læringsprosesser, hvordan skal skolen for eksempel forholde seg til Kahn academy, MOOC og/eller det kanskje mest kjente – Facebook, LinkedIn og Twitter?

Vi mennesker har en tendens til å holde oss til det som er kjent, det vi vet vi behersker og som fungerer for oss. Det er kun et fåtall som naturlig utfordrer det aller siste, med mindre mange har gjort det før oss og anerkjent det. Vi påvirkes av mange faktorer rundt oss og hvilke nettverk vi er en del av. Dette gjelder både formelle og uformelle nettverk. Om bedriften vi jobber i har vedtatt at vi skal ta i bruk nye teknologiske plattformer og sosiale medier for å utvikle arbeidsmetoder (og utnytte resurser på en bedre måte), er det ingen garanti for at det er det som faktisk skjer. Hvorfor er det slik?

Evner vi ikke å omstille oss raskt nok pga en satt bedriftskultur, er det måten vi er strukturelt organisert på, eller er det andre og mer sammensatte faktorer som spiller inn her?
Vi ønsker å se nærmere på ulike faktorer som spiller inn for at for at vi skal evne å ta i bruk nye teknologier tidligere, som for mange kan gjøre arbeidsprosesser enklere og mer lønnsomme. Noen får det til og lykkes med det. Hva gjør de, som andre ikke gjør?

Teknologiutvikling og samfunnsendring er et omfattende tema, og det kan være utfordrende å belyse alle sider av teknologi, samfunn og organisasjon i denne sammenheng. Vi ser at dette samspillet er interessant, og vi ønsker å se nærmere på dette fagområdet.

Lloyd Klüwer, Trond Notland og Tor Inge Hegvold

«Jens Stoltenberg varsler effektivisering og fornyelse av offentlig sektor, og ønsker innspill fra folk flest på hvilke tungvinte ordninger som bør fjernes.», skriver Arbeidsmanden.no.

Regjeringen har ambisjoner om at «alle egnede statlige tjenester skal tilbys digitalt» innen 1. halvdel av 2015! Hvordan skal dette la seg gjøre, er offentlig forvaltning klar for et slikt skippertak? Et slikt løft vil kreve omfattende investering i utvikling av digitale løsninger, store investeringer i maskinvare, betydelig informasjon til brukere av tjenestene og ikke minst vil det kreve svært mye av de som er ansatt i offentlig sektor! Jeg tror for så vidt at selve investeringen er en forholdsvis enkel sak, Norge har råd til dette løftet. Jeg tror kanskje vi har langt større utfordringer med tanke på evnen til å gjennomføre digitaliseringen. Utfordringer med tanke på evne i denne sammenheng er for meg kompetanse samt det å peke ut hvem som skal sørge for at det enkelte digitaliseringsprosjekt blir realisert?

Det er ikke enkelt å tilpasse seg kunnskapssamfunnet anno 2013/14/15! Skal man forsøke å være en spydspiss innen teknologisk utvikling, eller satse på det trygge papirvelde. Teknologisk nyvinning er litt skummelt. Mulighetene er så mange, og det er lett å stake ut feil kurs. I forhold til eget arbeid bidrar bedriften jeg arbeider i til å realisere en liten del av Stoltenberg sin visjon om digitalisering. Selskapet har mange kommunekunder, kunder i alle former og fasonger – fra de aller største til de aller minste. Kompetansemessig besitter kommunekundene til sammen all nødvendig forståelse for prosesser vedrørende tjenester de utfører, men utfordringen ligger ofte i å forstå hvordan en digitalisering av prosessene kan bidra til effektivisering – både for kommunen selv og brukere av tjenestene.

Hvordan kan kommunenorge bygge egen digital kompetanse hurtig, enkelt, effektiv og på en slik måte at offentlig ansatte og innbygger er motivert til å være med på utviklingen?

Kanskje et svar kan ligge i opplæringsmetodikk, det å presentere ny, og helt nødvendig, kompetanse mest mulig effektiv for allmennheten. I dag foregår opplæring for ansatte i offentlig sektor mye godt ved hjelp av spesifikke kurs (mest sannsynlig samlingsbasert), internett, fagliteratur/blader, rundskriv og/eller selvstudie. Det å bygge ny kompetanse er derfor vanskelig tilgjengelig, det koster ofte mye penger og det er basert på en god porsjon egenmotivasjon. Dette med egenmotivasjon kommer vi nok ikke utenom, men det finne mest sannsynlig enklere måter å gjennomføre kompetansehevende tiltak på enn hva som praktiseres i dag.

Sebastian Thrun, tidligere professor ved Stanford, har uttalt at vi står overfor et paradigmeskifte hva gjelder læring. Påstanden er at når læring/utdanningssystemer er synkron med interessene og lidenskapen til den/de som blir opplært så er læringsprosessen «forfriskende» og enormt motiverende. Jeg tenker at læring i denne sammenheng er mer enn grunnskole, høyskole og universitetsutdanning, læring er en livslang prosess og må næres hele tiden. Gjennom Arne Krokan sin artikkel om endring av læringsprosesser ser jeg en mulighet for å spre kompetanse på helt nye måter/metoder, også i det offentlige Norge.

Jeg tror at man må ta i bruk de nye læringsmetodene for å kunne nå Stoltenberg sin visjon, ansatte i det offentlige må tilegne seg ny kunnskap og kompetanse for å kunne realisere digitalisering av tjenester. Departementer bør etablere kunnskapsportaler med tanke på aktiv og deltakerbasert opplæring innenfor egne ansvarsoppgaver, ikke passive kunnskapskilder slik som de i dag fremstår. Ved å trigge offentlige ansatte, uavhengig av størrelse på kommune, faggruppe eller geografisk tilgang til formalkompetanse så vil man kunne sette i gang utviklingsprosjekter for digitalisering av tjenester.

Uten å sette i gang slike synkrone tiltak sentralt vil Stoltenberg sin visjon ende opp i manglende realisering, og dersom digitalisering forekommer vil det sikkert nok svært ofte fremstå som lokale løsninger som ikke er anvendbare for hele landet. Vi trenger å få en kultur for å ligge foran, alle bør være med å bidra til gode løsninger for det offentlige Norge – å dilte etter er i alle fall ikke inspirerende!

Siste tilskudd til utdannings-»sektoren» (så vidt meg bekjent) er MOOC! MOOC står for Massively Open Online Classes, altså åpne online-kurs for mange. Dette er en internettbasert metode for å tilby kurs, kompetanse og utdanning. Det ser ikke ut til at det finnes en klar definisjon på hva MOOC er, men i følge Wikipedia er det spesielt to kjennetegn til denne læringsmetoden:

• fri tilgang til «kurs» som tilbys (gratis)
• skalerbarhet i kursene til det «uendelige» antall deltakere

MOOC handler da om at en utdanningsinstitusjon, eller en organisasjon som tilbyr fri/gratis opplæring, tilgjengeliggjør sin kunnskap gjennom en eller annen internettbasert formidlingstjeneste.

Denne nye læringsformen og plattformen gir både muligheter og trussler i forhold til hva vi i dag er vant med, og dette på flere nivå.  Mest spennende mener jeg det er å se dette i et samfunnsperspektiv, spiller denne nye læringsformen noen rolle for hvordan verden utvikler seg? Jeg ser at mulighetene er det som er mest interessant for samfunnet, og når det gjelder trussler blir det raskt et spørsmål om hvorvidt studenter, forskere og forelesere driver egenutvikling, tilpasser seg og følger med i denne endringsprosessen!

Mulighet i et samfunnsperspektiv?

Den mest åpenbare fordelen med MOOC må jo være at kompetanse er fritt tilgjengelig for Hvermansen, helt uten noen form for motytelse! Gratis kompetanse høres jo fortreffelig ut, klasseskiller i verdenssamfunnet er potensielt en saga blott… Vel å merke må brukere ha tilgang til dataverktøy med nettilgang, men også her er det jo håp når man leser om prosjekter som one laptop per child. Det aner meg at disse verktøyene og læringsplattformene har idealistiske ildsjeler bak seg, tilsvarende det en ser med stadig åpnere kildekoding hvor hele verdens utviklerkorps bidrar til mer fri programvare til allmennheten.

En annen åpenbar mulighet ligger i kunnskapens innflytelse på demokratiseringsprosesser og mer forståelse i verden. Dette er kanskje litt svulstig, men potensiale i en større sammenheng er enorm. Kunnskap er som kjent makt, og med denne massive læringsplatformen sprer man kompetanse på helt nye måter. Gjennom den omfattende utbredelsen av dataverktøy og internettaksess vil ikke verdens ledere i land som begrenser informasjonsflyt kunne stå i mot trykket fra læringshungrige innbyggere –> ergo et bedre samfunn!

Trussel i et læringsperspektiv?

Forvirrende læringsform for tradisjonstro katetervante studenter, utfordringer med kvalitetssikring av ny forskning gjennom verifikasjon og validering, mangel på eller utfordrende metoder for personlig oppfølging av studenter og hva med finansiering av de tradisjonelle utdanningsinstitursjonene? Det går an å tegne et bilde av at det vi i dag kjenner som trygg og anerkjent kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling er truet av konseptet MOOC, hvordan skal vi i framtiden sikre oss at kunnskap som formidles er troverdig? Hvem skal kontrollere det som formidles?

Veien videre…

Høsten 2012 leste jeg om Kahn Academy, dette har virkelig fascinert meg. For et potensial dette har til å gi studenter enda bedre muligheter til kunnskap, det å forstå ulike problemstillinger. Jeg tror MOOC som fenomen bare forsterker seg gjennom kanaler som Kahn Academy, dette er populære undervisningsformer som trigger og motiverer til økt kunnskap og kompetanse. Hovedutfordringen tror jeg ligger i å få utdanningssektorene til å være med på denne bølgen, denne sektoren bør delta for å øke kvaliteten i MOOC-kurs.

Denne læringsplatformen MOOC ligger et godt stykke unna det jeg er vant å forholde meg til, jeg er jo et produkt av klasseromsundervisningen på 80-tallet hvor læreren står ved sitt kateter og formidler. Hvordan skal jeg følge med i denne skogen av kunnskapskilder? Det ligger i menneskets natur å ha motstand til endring, så blir kanskje den største personlige utfordringen å nyttiggjøre seg nye kunnskapskilder…

- «Hei, det er redningssentralen – hva gjelder det?»

- «Vi savner en person i Trollheimen, dere må sette i gang en leteaksjon!»

- «Har du navn på personer, alder eller kanskje personalnummer på vedkommende som er savnet?»

Så langt er dette dramaet en kjent og uønsket hendelse på denne tiden av året, gjennom alle tider har denne situasjonen oppstått og budskapet/meldingen om slike hendelser har blitt kommunisert via ulike medier. Seneste tilfellet i Trollheimen var tidlig i januar i år. I riktig gamle dager ble kanskje vardebrenning benyttet for å varsle farer eller informere om oppståtte hendelser, mens man i de senere århundrer har gått over til andre metoder som brev, morse, telegraf, telefoni, telefax, e-post til dagens heldigitaliserte varslingssystem. Forskjellen på det å ta tak i slike situasjoner som en savnetmelding nå i forhold til tidligere er enorm, og sannsynligheten for å kunne overleve en slik situasjon er tilsvarende enorm. Hvorfor er det slik? Selvfølgelig på grunn av teknologisk utvikling!

Varslingsmetoder, både om den faktiske hendelsen og innkalling av letemannskap, er effektivisert, det å kommunisere blant letemannskaper er forenklet gjennom integrerte nødsambandsløsninger mellom ulike etater, og selve søkemetoden for letemannskap er effektivisert gjennom teknologiske «nyvinninger» som GPS, peileutstyr og trackingutstyr. Jeg må vel nesten skrive «nyvinninger» i anførselstegn selv om vi i dag oppfatter dette som selvfølgeligheter.

De fleste områder i samfunnet vårt har hatt tilsvarende teknologisk utvikling som for mitt eksempel i fjellheimen, ta for eksempel Totalforsvaret! Hva er det i dag sammenlignet med 80-tallet? Jeg husker godt min lett sarkastiske troppssjef som på 90-tallet kikket med kritiske øyne på meg og spurte meg hvorfor jeg hadde lært touch-metoden, hva skulle nå jeg med det – Infanterist som jeg er!? Jeg regner med at sammen vedkommende sliter litt med å henge med i dagens Forsvar, dagens bajonett har form av et tastatur

Arne Krokan skriver om den rivende teknologiske utvikling i sin artikkel «Fra jordbruks- til digitalt nettsamfunn«, en interessant og tankevekkende beskrivelse av ytterpunktene i forholdet før og nå. Eksemplene som beskriver denne utviklingen er som jeg poengterer ovenfor mange, men mest tankevekkende er det når en begynner å spinne på ideer om hvordan det digitale samfunnet kommer til å være i framtiden.

Ta for eksempel «Big Data» som Krokan referer til, big data i et nøtteskall er å benytte statistiske metoder for å finne mønstre i ustrukturerte data. Hvilke muligheter vil ikke det gi oss? Har vi store nok mengder med data innenfor bestemte (eller kanskje også ubestemte) områder vil vi jo kunne forutse tilnærmet alt…

Hva med om leteaksjonen som jeg referer til innledningsvis viser at vedkommende man leter etter heter Kari Normann, har personnummer 15064337231 og at redningssentralen nettopp har fått opplyst at værvarslet tilsier stiv kuling, 0 grader og sludd. Hva om en big data analyse gir leder i redningssentralen et svar på at denne damen som er i sitt 69. år, og har gjennomgått en komplisert hjerteoperasjon, har ca. 1% sannsynlighet for å overleve? Skal man da avlyse leteaksjonen fordi at det kanskje ikke er regningssvarende for samfunnet?

Nei! La oss heller håpe at Kari Normann er med på den rivende utviklingen, er aktiv på facebokk, twitrer sin tilstedeværelse og har lagt igjen spor i den digitale verden på sin skitur i fjellheimen. Nå har man jo til og med utviklet en jakke med innebygget kommunikasjonsutstyr, facebook redder liv er det nye mantra.