«Jens Stoltenberg varsler effektivisering og fornyelse av offentlig sektor, og ønsker innspill fra folk flest på hvilke tungvinte ordninger som bør fjernes.», skriver Arbeidsmanden.no.

Regjeringen har ambisjoner om at «alle egnede statlige tjenester skal tilbys digitalt» innen 1. halvdel av 2015! Hvordan skal dette la seg gjøre, er offentlig forvaltning klar for et slikt skippertak? Et slikt løft vil kreve omfattende investering i utvikling av digitale løsninger, store investeringer i maskinvare, betydelig informasjon til brukere av tjenestene og ikke minst vil det kreve svært mye av de som er ansatt i offentlig sektor! Jeg tror for så vidt at selve investeringen er en forholdsvis enkel sak, Norge har råd til dette løftet. Jeg tror kanskje vi har langt større utfordringer med tanke på evnen til å gjennomføre digitaliseringen. Utfordringer med tanke på evne i denne sammenheng er for meg kompetanse samt det å peke ut hvem som skal sørge for at det enkelte digitaliseringsprosjekt blir realisert?

Det er ikke enkelt å tilpasse seg kunnskapssamfunnet anno 2013/14/15! Skal man forsøke å være en spydspiss innen teknologisk utvikling, eller satse på det trygge papirvelde. Teknologisk nyvinning er litt skummelt. Mulighetene er så mange, og det er lett å stake ut feil kurs. I forhold til eget arbeid bidrar bedriften jeg arbeider i til å realisere en liten del av Stoltenberg sin visjon om digitalisering. Selskapet har mange kommunekunder, kunder i alle former og fasonger – fra de aller største til de aller minste. Kompetansemessig besitter kommunekundene til sammen all nødvendig forståelse for prosesser vedrørende tjenester de utfører, men utfordringen ligger ofte i å forstå hvordan en digitalisering av prosessene kan bidra til effektivisering – både for kommunen selv og brukere av tjenestene.

Hvordan kan kommunenorge bygge egen digital kompetanse hurtig, enkelt, effektiv og på en slik måte at offentlig ansatte og innbygger er motivert til å være med på utviklingen?

Kanskje et svar kan ligge i opplæringsmetodikk, det å presentere ny, og helt nødvendig, kompetanse mest mulig effektiv for allmennheten. I dag foregår opplæring for ansatte i offentlig sektor mye godt ved hjelp av spesifikke kurs (mest sannsynlig samlingsbasert), internett, fagliteratur/blader, rundskriv og/eller selvstudie. Det å bygge ny kompetanse er derfor vanskelig tilgjengelig, det koster ofte mye penger og det er basert på en god porsjon egenmotivasjon. Dette med egenmotivasjon kommer vi nok ikke utenom, men det finne mest sannsynlig enklere måter å gjennomføre kompetansehevende tiltak på enn hva som praktiseres i dag.

Sebastian Thrun, tidligere professor ved Stanford, har uttalt at vi står overfor et paradigmeskifte hva gjelder læring. Påstanden er at når læring/utdanningssystemer er synkron med interessene og lidenskapen til den/de som blir opplært så er læringsprosessen «forfriskende» og enormt motiverende. Jeg tenker at læring i denne sammenheng er mer enn grunnskole, høyskole og universitetsutdanning, læring er en livslang prosess og må næres hele tiden. Gjennom Arne Krokan sin artikkel om endring av læringsprosesser ser jeg en mulighet for å spre kompetanse på helt nye måter/metoder, også i det offentlige Norge.

Jeg tror at man må ta i bruk de nye læringsmetodene for å kunne nå Stoltenberg sin visjon, ansatte i det offentlige må tilegne seg ny kunnskap og kompetanse for å kunne realisere digitalisering av tjenester. Departementer bør etablere kunnskapsportaler med tanke på aktiv og deltakerbasert opplæring innenfor egne ansvarsoppgaver, ikke passive kunnskapskilder slik som de i dag fremstår. Ved å trigge offentlige ansatte, uavhengig av størrelse på kommune, faggruppe eller geografisk tilgang til formalkompetanse så vil man kunne sette i gang utviklingsprosjekter for digitalisering av tjenester.

Uten å sette i gang slike synkrone tiltak sentralt vil Stoltenberg sin visjon ende opp i manglende realisering, og dersom digitalisering forekommer vil det sikkert nok svært ofte fremstå som lokale løsninger som ikke er anvendbare for hele landet. Vi trenger å få en kultur for å ligge foran, alle bør være med å bidra til gode løsninger for det offentlige Norge – å dilte etter er i alle fall ikke inspirerende!